Små glimt

 Fineste 25-åringen i hele verden. Neida, jeg er ikke inhabil.....

Fine søskenbarn? Jepp, det er mine, det :) Og verdens herligste snuppe. Farmor vår!

 Lucky littlesis.

Første jul med vår helt egne nordlandsnisse.

Jul. Jul. Jul. Fint, det!

Rusten kropp og julefred

Vel. Her varte juleidyllen frem til grytidlig tredje juledag. Da var det frem med bøtta og det store spørsmålet "HVORFOR MEG?". Jeg sitter i sofaen på dag 4, fortsatt litt uggen og slapp - men likevel på bedringens vei. Kan bare ikke fatte og begripe hvorfor det går så himla tregt. Dere kan jo gjette hva jeg lengter etter, og så sårt trenger for at samvittigheten ikke skal vippe meg av pinnen.

Anyhow. Det fine oppi det hele, er at storebror S også har vært syk. Fjerde juledag fylte han hele 25 år, og da vi etter x antall timer på sofaen sammen fant ut at ingen hadde spist noe som helst på et par døgn, tok vi likeså å bestilte bursdagspizza på Esso. To stykker hver, og kaaaabom dårlig igjen. Sig, du vet hvor glad jeg er i deg, hvor stolt du gjør meg hver eneste dag, og hvor mye jeg beundrer deg. Jeg er heldig som har både kollega, forbilde, bestevenn og storebror i en og samme person.


HER SKULLE EGENTLIG VÆRE ET BILDE, MEN DET FUNKER POKKER IKKE!!! 

Men ok. Nå ble jeg ekstremt sliten, så vi tar resten en annen dag før dette bare blir enda mer rot.

XoXo. Hjerter i fleng! Og deng.

Jul er en fin ting

Det desidert beste med julen er maten... Kødda! For familiepersonen inni meg, er det selvfølgelig familiekosen. Jeg elsker å henge sammen med den kule gjengen jeg er født inn i. Igår.... Lo så vi gråt flere ganger. Og hvem var det som kom med de beste kommentarene? Jo, det var farmor. Verdens herligste snuppe.

Egentlig skulle jeg opp tidlig for å trene både idag, igår,  i forgårs and u name it... Men julefreden har satt seg så saaaalig i kroppen jeg har ikke sjangs. Verken motivasjonen eller kroppen sier de vil på trening. Vel, det var synd, men så får vi heller yte litt ekstra i januar.

Nå må jeg nesten løpe i dusjen. Vi er straks på vei ut dørene for julekos med familien i Ørsta. ALLE er hjemme, bortsett fra èn. G.L.E.D.E.R meg!

Snakkes alle snupp og snupper.

Ruth krutt uten futt

Akkurat nå sitter jeg småskjelven og nervøs med den største kaffekoppen. Igår var en dårlig dag på trening. Ikke fungerte kroppen på mølla, og musklene ville ikke sammarbeide - kontakten manglet. Idag er det ben som står på planen, sammen med my cousin og to snupper til.

Når jeg har dårlige treningsdager, tar skepsisen meg. Jeg er veldig spent på hvordan kroppen vil reagere , men av og til er det greit å mangle de siste superkreftene som må til for å få til en helsikkes bra økt. Fornuften sier jeg burde tatt en rolig restitusjonsøkt, men siden det er få dager til mye mat, mindre trening og det faktum at disse jentene bare er hjemme en liten stund, så går jeg mot meg selv og blir med. Jeg er jo alltid den som sier at jeg skal gjøre det kroppen har lyst til, og aldri går imot meg selv, men akkurat nå har jeg lyst å være med, men kroppen er ikke heeeelt sånn kjempeenig. U see? Dilemma!

Don't wait until you've reached your goal to be proud of yourself - be proud of every step you take toward reaching that goal!

Torsdag, snart jul, en liten tåre og freden ligger der fremme

Det er ingenting som er like skjønt som å sitte i sofaen med pledd, kaffe, tente lys og julemusikk. Torsdag 20 Desember, bare 4 små dager igjen til den fineste dagen av alle - for noen, men ikke for alle. Vi er heldige.

Av en eller annen grunn gjør Desember meg mer emosjonell enn vanlig, selv om man skulle trodd at det ikke gikk. Jeg er utvilsomt et menneske som får oppleve mye som mange andre ikke får, men som heller ikke mange forstår seg på. Og det er greit, for sånn har det alltid vært, og sånn kommer det alltid til å være. Men når jeg først får "letta trykket" og snakke med noen av de som forstår, og er en del av denne dommerfamilien vår (selvfølgelig er det det jeg snakker om), så blir alt veldig følelsesladdet. Dette er så stort for meg, for familien vår, og for dommerfamilien vi har her på Sunnmøre. Den siste tiden har jeg gått mot meg selv og det jeg står for, og latt meg påvirke av hva alle andre mener, hva som skal være riktig og galt, og ikke minst - hva som er jantelov og ikke. Jeg er grisestolt, og jeg nekter å ikke vise det. Det er ikke med sjalusi man kommer langt med, men med støtte, glede og stolthet. Det er jo det jeg er. Lillesøster Maren er så stolt av gutta sine. Det er greit om dere ikke forstår, fins ingen tvang - jeg velger heller å se på det som en gave at akkurat jeg ble født inn i denne familien, som har fått oppleve så mange fantastiske eventyr som mange ikke vet fins engang. Mange stunder har jeg følt meg kjempeensom, men jeg har valgt å se bort ifra det, for det har på en eller annen måte vært greit det også, for akkurat det handler bare om at det ikke er alle som får oppleve ting på samme måte som meg, og som ikke helt hva som ligger bak, hva "greia" liksom er også videre. Livets tilfeldigheter, dere! Og jaggu er det ikke en jobb som ligger bak suksessen også.

Over til noe annet . . . .
Forrige helg var vi ute og feiret "tante" J sin 31 års-dag. Det var sååå gøy, og jeg koste meg glugg! Det var derimot ikke sånn dritgøy i familieselskap kl. 1400 dagen etter. Trenger ikke nevne det førte til at jeg sovnet under EM-finalen.

Ellers. Arbeidshelg neste! Sein, sein og tidlig - også har vi plutselig kommet til julaften.

Gledelig juuuuuuuuul <3

HERRE. Rot, rot og atter rot - men greit det også, inni mellom. 

Beautiful morning

Det er virkelig ingenting i hele verden jeg elsker mer en rolige morgener, med kaffe, mac og musikk - julemusikk i dette tilfellet. Stua er full i levende lys, jeg sitter i sofaen med pledd og nyter verdens fineste utsikt. Hav, by og sist men ikke minst Sunnmørsalpene.

Nå nærmer det seg jul, og barnet i meg lengter etter den gode julestemningen. Den har jeg desverre ikke hatt på noen år, men håpet lever fortsatt. Jeg gleder meg så veldig til å feire jul, nyte god mat og drikke, henge med den fine familien min og kose meg med venner.

Håper dere alle har det grisefint og koser dere i førjulstiden - den mest stressa tiden EVER.

So long, lovers!

Liten, men så veldig veldig stor

Det ligger en så sinnsyk klasse over helgen som har vært. Akkurat nå sitter jeg på wayne's coffe, drikker kaffe, spiser frokost, hører "stolt på ullevaall" og dør litt innvendig for at helgen er over. Jeg er seriøst så stolt, glad og ydmyk for at jeg har fått vært med på denne folkefesten av de sjeldne. Det har vært helt RÅTT!

Langhelgen har vart siden onsdag, og på de dagene jeg har hatt her i oslo har det skjedd så mye moro. Følelsene jeg sitter igjen med gir meg fjorten stikk i hjertet, for jeg vet det ikke kommer til å skje igjen. Men heldigvis er det mye kult ellers i livet. Jeg kunne ønske at alle jeg har rundt meg, som ikke har muligheten, likevel fikk oppleve noe lignende som dette.

Det har uten tvil skjedd noe i livet mitt. Og her får dere tre små smakebiter.

"vi skal stå der so stolt på ullevall" - and we did.

Ingenting kommer til å bli det samme, på mange, mange, maaaange måter.

Takk til familie, venner og ikke minst mine nye venner fra Tromsø så tok meg med på galskapen i Sara's telt..... Til tross for at jeg er hardbarska Sunnmøring ;) Livet er kult.

Ok... Dette innlegget ble bare rot, men det bruser inni meg.

Karma, karma...... karma

Vel! I over en uke har jeg vært fysisk dårlig i frykt for at noe skal skjære seg nå når cupfinalen og oslo nærmer seg. Og det har jeg også fortalt til samtlige.......

Så... Er det nå jeg skal fortelle at mammsen har fått omgangssyken og flyet mitt går 1810 ikveld? Vel, det er både MIN flaks og karma inni bildet her. Det er så evig typisk!

MEN, om man tar bort all dritten er livet ganske kult om dagen. Jeg har fått øynene opp for noe ekstremt spennende, og som vil gi meg et hav av muligheter om jeg bare står på.

Jeg måtte bare få ned hvor forbanna sint jeg er nå - og idag blir det heller ikke trening.... FOR JEG GIDDER RETT OG SLETT IKKE! Så da ble det 2 små, elendige økter denne uken.... Så får vi se om neste uke blir noe bedre.

Hade!!!!

Sweet morning

Den beste kvalitetstiden jeg kan få, er på morgenen når alt er mørkt og det bare er meg, meg og meg. Helt alene! Jeg trakter alltid kaffe og tenner lys når jeg skal kose meg, og idag er intet unntak. Jeg fikk hele 10 timer med søvn, og de timene var sårt trengende og nødvendig. I går var jeg så sliten jeg ikke helt visste hvor jeg var engang, og hadde det ikke vært for at jeg har kamp idag - ja, så hadde jeg nok lagt litt lenger. Men vi satser på at litt koffein får øynene til å sprette skikkelig opp :)

Da jeg var på nattevakt i forgårs, så jeg gjennom bildene fra Josefine sin barnedåp - og da kom jeg over noen grisefine bilder av gutta i mitt liv og minste diamanten vår.

To stolte faddere og to av våre små søstre. 2-åringen Kristiane og lille Josefine <3

Tenk at jeg har to så flotte gutter i livet mitt.

Nå skal jeg fortsette å drikke kaffe, høre Lissie, spise frokost og forberede meg til kamp.

Vi snakkes plutselig - nydelig søndag til dere, enn så lenge :)

I den fineste kaffekoppen min

Nok en gang henter jeg energi til trening fra kaffekoppen min. Det er absolutt favorittkopp noen gang. Strengt tatt er det et krus, men shitt la gå. Fikk den av søteste Christine, og mang en gang har den gitt meg ekstra piff til trening. Både morgen, ettermiddag og kveld - sommer som vinter. Iallefall høst.

Idag er det kveldsøkt som står på planen, siden jeg har hatt tidligvakt. Kroppen er en smule sliten, og motivasjonen deretter. Får se hva det blir til, men jeg har alltid en plan på lur - spørsmålet er om kroppen er enig. Time will show!

Jeg tror jeg begynner å nærme meg en plan til neste år også. Både studie, sted og sånn. Egentlig er det kjempeskummelt, og jeg krysser alt jeg har, pluss litt til, på at jeg kommer inn der jeg ønsker - visst ikke pingler jeg helt, helt ut.
Et lite stikkord er jo dette bilde jeg tok sist jeg var i oslo, i anledning Mia Gundersen sin lanserings- og bursdagsfest. Tenk så heldig jeg er som fikk lov å være med på det! Verdens b.e.s.t.e cava.

Akk og ve. Livet er spennende!

I et eldorado av deilige farger

Dere har jo flere ganger hørt meg skryte om denne vakre plassen vi lever midt oppi. Og denne uken har ikke gjort meg mindre forelsket.

Romedalen, blant mine favoritter.

Veldig, veldig happy jente ute i det fri - det beste hun vet.

 Tenk at noe så vakkert, vilt og spektakulært fins i umiddelbar nærhet? Jeg synes det er helt fantastisk!

Dagens tur ble opp Eitrefjell - helt ok, det!

De siste dagene har beina fått kjørt seg, så jeg var egentlig veldig i tvil om jeg kom til  å klare noe som helst idag. Men når dagen blir så vakker, så klarer jeg ikke motstå - det ble tur, og deilig var det. Når sant skal sies, har jeg lagt rett ut i sofaen siden jeg kom hjem. Beina er blytunge og ekstremt stive! I morgen venter ny tur, så får håpe det løsner litt til da.

Nettopp slukt en deilig chai, og straks står mammas fårikål-gryte på bordet :D

Happy lørdag til alle!

6 dager etter og en normal lørdag

I ettermiddag skal jeg endelig få prøve meg på jobb igjen - verdens lengste uke er forhåpentligvis snart over, og jeg gleder meg SÅ til å kunne ta bena fatt og løpe igjen :-) Det blir så skjønt. Har uten tvil vært på fatcamp denne uken, da medisinen har utvidet magesekken min minst fjorten ganger...... 

Grinerungen! Haha. Priceless bilde. Må le av det nå i etterkant, men tårene har trillet ustoppelig i flere timer. Smertene har vært ubeskrivelige!

Siden jeg har vært ute av drift, har jeg mistet flere gøye kamper jeg så altfor gjerne skulle ha vært med på. Men slik er det, og helsen kommer fremfor alt. Storebror M er på vei ut dørene for kamp i Molde, og pappsen skal til Hareid. Og som dere vet - storebror S er allerede på plass i barteby for morgendagens debut i Adeccoligaen. Skulle egentlig vært der selv, men siden jeg ennå går på medisiner og formen ikke tåler så mye, blir det sofatjeneste og kamp på sumo når slaget slår 16.00 i morgen. GLEDER MEG! 

Håper dere får en finfin lørdag. 

Så dyp en kjærlighet

Det er noe spesielt mellom meg og deg, lille skatt. Noe som ingen, noen gang, kan ta fra oss. Vårt spesielle, gode, stødige bånd. Maren og Sunniva. Sånn det har vært siden du kom til verden, og som kommer til å vare livet ut.

Jeg kan ikke huske hvordan livet var før du kom. Du tilfører livet mitt en spesiell glede. En stolthet av den ekstreme sorten. 

Du er så fantastisk morsom, fin, søt, snill, glup, enestående og dyrebar.

Du er min unike diamant.

Jeg og du. For evig og alltid.

Jeg kan ikke huske hvordan livet var før du kom! Med din storslagne livskraft.

Janteloven kan ta seg en bolle

Ok. Jeg skal nå prøve å skrive dette innlegget samtidig som jeg puster meg gjennom smerter som ikke finnes på smerteskalaen engang, og knaskingen av smertestillende. Men som jeg sa etter operasjonen igår "no når ej gjennomførte ditte, føles det ut som ej kan gjer alt i heile verden". Dermed er ingenting umulig for meg lenger.

Javell. Som dere allerede vet, er jeg ei sånn typisk jente som ikke lar janteloven stoppe meg. Og i går var intet unntak, da vi fikk vite at den überflinke storebroren min skal få sin debut i adeccoligaen kommende søndag. Det er virkelig en sjangse han fortjener, og som han ikke minst må gripe. Så mens jeg lå der da, under det fæle lyset og rista av redsel (vi snakker ikke skjelving, det var RISTING), tenkte jeg på den fine gutten som er mitt forbilde, min bestevenn og min storebror. Alle kampene jeg har blitt med på. Alt ifra kamper i pissregn hvor han har dømt i 4 divisjon, til kamper hvor han har vært 4. dommer i tippeligaen. Det har vært turer med latter, diskusjon, læring, refleksjon og GLEDE. Jeg elsker en dag som består av roadtrip, match og kvalitetstid. Det er litt sånn..... Kan ikke dele med noen andre, for det er ikke mange som forstår. 

 Her var trekløveret, aka dreamteam på vei til kamp i Kristiansund i juni. Denne turen har forøvrig en historie for seg selv. Men alt ordnet seg til slutt, da!

Og her....."Hvordan ser Maren Ruth ut etter operasjon"..... KOKO!

"Yes, I will"

Lørdag. Fineste september-lørdagen jeg noensinne har opplevd. Ida fikk sin Sebastiaan, og vi koste oss så veldig. En nydelig vielse etterfulgt av en herlig bryllupsfest! Se så fine bestevenner jeg har, er jeg ikke verdens heldigste?

Råeste Kristina var forlover, 3 dager før termin - og endatil hun hadde TO RIER i kirka, holdt hun ut like lenge som alle andre. Jeg er stum av beundring, kjærlighet og stolthet. OG.... På termindato 11/09 kom lille Ruben Matteus til verden. Jeg er så lykkelig, og tårene slutter aldri å trille. Første møte var helt magisk, og følelsene jeg har i kroppen er vannvittig intense og sterke. Et lite mirakl, som JEG skal få lære å kjenne <3

HURRA HURRA HURRA. Livet er så FANTASTISK vakkert!

Takk. Evig takk.

Et fellesskap på vei vekk fra sine røtter

I 3 år har jeg vært en del av et fellesskap. Et fellesskap som nå er på vei vekk fra sine røtter på G53.

Man skulle trodd at å være en del av en gruppe med sterke mennesker skulle være en byrde. Sterke mennesker med vilje, konkurranseinstinkt og evne til å aldri gi seg. I 3 år har jeg dradd meg selv opp 5 etasjer, 10 trapper og 92 trappetrinn for å fylle skallen med kunnskap som jeg egentlig ikke fant så veldig interessant. Og det er nettopp denne staheten blant menneskene som har vært drivkraften min. Jeg har visst at innenfor den blå døren, på rom G53, har jeg møtt de som er mest lik meg. Jeg visste at når jeg nådde toppen av Mount Latin, ville jeg få en dag fylt av glede, frustrasjon, latter, lekser, smil, kjedelig stoff, og sist men ikke minst; en dag sammen med de som har fått meg til å ville stå opp på morgenen og tvinge meg selv på morgentrening.

I 3 år har jeg spurt meg selv om hvorfor jeg gidder. Hvorfor gidder jeg kveld etter kveld å pakke treningsbaggen, ha på alarm i grisotta, stå opp, pakke meg inn i boblejakka og traske meg på trening i en ellers så kald treningshall. Jeg har flere ganger stilt meg så mange store spørsmål jeg ikke engang selv kunne svare på, og jeg har vært så fortvilt jeg har vært på nippet til å gi meg. Flere ganger.

I 3 år har jeg tilbakelagt flere svette treningsøkter med denne gjengen, en jeg noen gang kommer til å gjøre med noen andre. I 3 år har vi ledd oss gjennom en skoledag, uten å alltid ha en grunn til det. I 3 år har vi vært på årlige hytte- og kanoturer. Og i 3 år har vi formet minner. Minner som vil følge oss resten av livet.

Spørsmålet om hvorfor jeg gidder, har vært ubesvart i 3 år. Helt til dagen i dag – den dagen det ikke er lenger. Vi skal aldri mer tilbringe lange dager på G53. Vi skal aldri mer protestere på en kjedelig prøve eller innlevering, og vi skal aldri mer stille oss det store spørsmålet; hvorfor må JEG kunne thai-chi?

3 år er over. Iløpet av de siste 3 årene har jeg lært mer en jeg noen gang kommer til å lære. Jeg visste hva det ville si å drømme, ha mål og lyst til å gjennomføre. Men det er først nå, jeg vet hva det vil si å kunne sette konkrete mål, realistiske planer og jobbe mot dem.

Den blå døra til G53 er lukket – og et fellesskap er på vei bort fra sine røtter, klare til å stå på egne ben.

Ingen er som dere. Jeg er uendelig stolt, og glad i dere! En for alle, alle for en.

                                                                                                               

If you want to feel rich - just count all the beautiful things in life money can't buy ♥

Det er ikke alt her i livet man kan kjøpe, og deriblant finner vi kunnskap, erfaring og klokskap. Aldri før har jeg lært så mye på en sommer. Jeg føler meg så vannvittig heldig, og jeg er så uendelig stolt av hva jeg har fått vært en del av. Tenk at lille meg har fått vært med på noe så stort. 

Herlige Pernille er en av de jeg har fått blitt kjent med. Sammen med resten har hun lært meg så uendelig mye. Det har vært lange dager, mye kaffi, mat, latter, glede og kjærlighet. Og minst av alt; søvn. Aldri før har jeg vært så sliten og stolt på samme tid. Festivalsommeren 2012 er over, og jeg gleder meg til neste år. At livets tilfeldigheter har spilt meg et så stort pluss, hadde jeg aldri trodd.

Jeg er bare overveldet, jeg.

 Verdens deiligste kaffe som vi drakk et par, tre, fire........ ganger.

Lørdag kveld og litt slitne?

Mandag morgen tilbragte jeg på Gardermoen. Rimelig utslått!

Nå er det nattevakt på gang. Natt 2 av 4 er snart over, og jeg hører senga rope på meg. Fredag skal jeg opp på senvakt etter nattevakt, så det skal bli deilig å få sove ut Lørdag. Søndag er det klart for årets første match, og jeg skal selvfølgelig nyte et deilig glass vin på kvelden. Bare fordi jeg fortjener det :D

Just telling the truth

I will carry you on my wings

Det finnes ingen større selvfølgelig for meg. Samtidig er det den som gir meg mest. Det er den største gleden. Det er av og til jeg får store problem med å sette ord på ting. Følelser som er i sving. Om dagen er jeg så takknemlig jeg tar meg selv i å felle en tåre i ny og ne.

Jeg er så uendelig heldig som har akkurat de personene som er rundt meg. Jeg er så ufattelig stolt av familien min og kjærligheten er ubetinget og grenseløs. Jeg er så ubeskrivelig stolt av alle. Jeg beundrer hver enkelt for de daglige utfordringene de takler.

Jeg er stum av all kjærlighet, tillit, beundring og ikke minst den tilfeldigheten det er at jeg er akkurat meg i denne familien.

Verdens beste Elias

De som kjenner meg, vet at familie er noe som står øverst på listen. Hele tiden. Derfor har det vært noen tøffe uker mens Elias'en vår har vært syk og tilbragt dagene på sykehuset. Tårene har trillet ustoppelig, men det har vært helt greit. Det viser bare hvor dyrebart livet er, og hvor ting kan snu. Livet er uforutsigbart og så veldig skjørt. Jeg er så TAKKNEMLIG for at det gikk som det gikk. Nå skal vi ta tiden til hjelp og hjelpe kompisen vår så han blir helt bra igjen. 

Igår tilbragte jeg flere timer på sykehuset med Elias og tante. Så uendelig godt å få klemme dem begge igjen. 

Love Love Love.

Your amazing just the way you are

På lik linje med alle andre jenter er det vel på tide å innse at jeg er bra nok som jeg er. Jeg er bare meg selv, og ikke noen andre. Egentlig ganske lett vitenskap. Svart på hvitt - det er sånn jeg er skapt, og jeg ER bra nok som jeg er.

Nå begynner nok å bli nok.

Ditt lure smil lemna ingen tvil

Vakre søndag.

Jeg og Fride startet denne deilige dagen med en rolig tur på fjellet. Den korteste varianten idag! Mildt sagt stive og tunge legger etter den siste uken. Men noe er bedre enn ingenting, right?

Husmora i meg har hatt ett mislykket forsøk på kjøkkenet også. Klarte å brenne en marengsbunn. Er det i det hele tatt mulig? Mange spennende ting som skjer de kommende dagene, og jeg gleder meg sånn.

Nå skal jeg straks dra for å spise middag med herligste mom to be, fineste bride to be og en brudgom to be. Og jeg skal få hilse på Ida's utkårede for første gang. Kanskje på tide, bare en måned igjen til det blir bryllup :) HURRA for kjærligheten.

Vi skrives. Fab søndag til alle!

I don't want to hold you, If you want to go

Forrige uke var jeg og S-skatten på besøk hos herligste Espen i Kristiansund. Ingenting gjør meg lykkeligere enn å få tilbringe flere dager sammen med mitt lille ultimatum. Hun er så snill, søt, morsom og skjønn. Mye kos, mat, is, basseng og mating av ender. Tenk at jeg er så heldig :)

Nå skal jeg på nattevakt, 1/3 står for tur. Gleder meg til Ørsta på mandag.

- Fine, deiligste Ørsta. Endelig!

På farta

So long....

Jeg er på vei ut døra, Kristiansund venter. Bare en snartur, for til natten igjen er det back to work. To søte bilder til dere, for godbitene kommer til slutt ;)

Ha en fin dag! Smask