Av og til, kan jeg også gjøre ting som sjokkerer både meg og mamma - nemlig å stå opp to timer før jeg egentlig måtte. Ett eller annet gjorde at jeg ikke klarte å sove lengre, tror kanskje det var solen. Solen har endelig tatt turen hit, noe som i seg selv er ganske imponerende!
Jeg har så mye på hjertet for tiden, men som vanlig sliter jeg med å greie å skrive det ned. Jeg har omsider blitt veldig motivert på trenings-fronten igjen, denne uken har jeg hatt 3 økter, på 3 dager. Noe som for meg er fantastisk, med tanke på at sofaen ble min bestevenn etter jeg tråkka kraftig over 10 April. Jeg gikk på en smell. For å være ærlig. All motivasjon og lyst ble borte, hvorfor skulle jeg trene når jeg ikke klarte å gjøre det jeg likte best? Det var nok samvittigheten som fikk motivasjonen tilbake, jeg merket selv at jeg la på meg, og det er det verste jeg opplever som person. Men selvfølgelig, når kroppen er vandt til å ta seg hardt ut 2 ganger omtrent hver dag i uken, blir det sånn. Det er forståelig, men likevel hardt å oppleve. Det er jo ikke det du jobber for gjennom hele vinteren! Nå har ankelen endelig innsett at å jobbe imot meg, ikke lønner seg. Den begynner sakte, men sikkert å samarbeide igjen. De øktene jeg har hatt denne uken har vært et syre- og blodslit uten like. Det har vært knalltøft, men samtidig er det akkurat slik jeg vil ha det.
Gjennom hele vinteren har jeg trent for den fysiske testen vi dommere må gjennom. To (to!!) dager før den skal løpes, ryker ankelen. Er det rart jeg gikk på en smell? I 4 måneder har jeg trent hardt og stått på for at denne testen skulle bli bestått med glans. Og når du da tropper opp der med krykker for å se de andre løpe, ja, da kjenner du det i kroppen. Det belastet både fysisk og psykisk, iallefall meg. Jeg har måttet sagt fra meg mange kamper, mange spennende kamper som jeg hadde tatt uten å nølt hadde det ikke vært for drittankelen. Det er dette jeg vil, jeg vil være en av de "forhatte". I fremtiden vil jeg være en person som må prioritere riktig hele veien, på det fysiske planet. Jeg vil være med i toppen - selv om det er langt opp og frem. Jeg nekter å gi meg før jeg har prøvd.
Om en ukes tid har jeg ny kamp, en veldig spennende kamp. Den må være min, jeg skal klare den kampen. Det er mitt første mål. Da vil det smelle i kroppen, gi tidenes kick og adrenalinet vil være skyhøyt. Neste mål blir å klare å trene seg opp igjen til den fysiske testen vi skal ha til høsten. Delmål, det er de to delmålene jeg har nå. Men hva er det store målet da, Maren? Jo, det skal jeg si deg. Neste år skal jeg virkelig utfordre meg sammen med den største storebroren min og andre. Jeg skal virkelig 'rævkjøre' kroppen, jeg skal klare det. Jeg må! Det er slik jeg er som person. Jeg vil ha det hardt og jævlig når det kommer til trening, det er da jeg kjenner at jeg lever. Hva jeg faktisk skal være med på, får være uvisst for dere som allerede ikke vet det, et noe hemmelig mål. Så når jeg klarer å løpe 100% igjen, skal intervallene bli løpt som de aldri har blitt løpt før. Jeg, mølla og Ipoden skal skrive nye eventyr når høsten kommer. Frem til da skal fjellet, grusveiene og landeveiene bli brukt. Føttene skal få kjenne syre fra både løping og sykling. Jeg må starte i det små igjen, siden jeg har pådratt meg overbelastningskade en gang før, det gjør jeg ikke igjen. Jeg må bygge meg opp igjen, helt fra bunnen av. Men ingenting er umulig, det har både jeg og andre bevist før!
Jeg skal klare det.
Nå skal dere få sleppe å høre mer om trenings-pratet mitt, iallefall på en uke. I kveld reiser jeg til Bulgaria, og skal kose meg der en uke. Håper på å få til noen økter der nede, men kjenner jeg meg selv rett tar ferien skikkelig overhånd. Men kanskje det er like greit, bare lade batteriene. Når jeg kommer hjem er det rett på 6 vakter på jobb. Håper dere får en riktig så fin uke, og at dere som har siste innspurt på skolen får en minneverden avslutning med klassene deres :)
Kos dere, så snakkes vi om en uke. <3
