Med palmen på hodet....

Seiler jeg inn i den sjette timen på vakt, nattevakt 2/3 for uken. Koser meg med kaffe, musikk og planlegging av årets første festival - Midtsommerjazz. Deilig å kunne slå to fluer i en smekk og jobbe med det samtidig som jeg er på vakt. Det er ikke det at jeg ikke vil bruke tid på det ellers, koser meg a l l t i d når jeg jobber med festivalene, men slik som tilstanden er i familien nå så er det ganske greit å få gjort unna ting mens jeg likevel kan, slik jeg kan være der det er størst behov når jeg har fri.

Står på bikken til de "kritiske" timene nå, men jeg er ganske så pigg og våken. Kanskje ikke så rart når jeg sov omtrent hele dagen? Var på behandling tidlig, tidlig, klokken 8. Dro rett hjem etterpå, spiste frokost og sov til klokken ble tre. Stod opp, spiste middag og fant senga igjen. Haha. Før jeg begynte på vakt klokken ti var jeg en tur på teammøte (verdens h e r l i g s t e gjeng), og en snartur innom farmor.

Kjenner jeg er i ferd med å "mobilisere" kroppen for morgendagen. Det blir få timer på puta før ukens siste nattevakt står for tur, men det får gå. En tur på sykehuset venter mellom soveøkt en og to, også er det hotell-møte fra klokken seks, så dere kan jo tenke dere. Fredag får bli rolig, har jo tross alt fri fra jeg går av vakt på morningen og helt til lørdags ettermiddag ;-)

Opplevde ett snev av gledesrus da jeg fikk vite at jeg muligens kan få prøve meg på en kort og rolig joggetur iløpet av de nærmeste dagene. Alt avhenger av hvordan ryggen oppfører seg på fredag når jeg skal på behandling igjen. Jeg er mye, mye bedre, og det er først nå jeg skjønner hvor innmari vondt jeg faktsik har hatt - men samtidig er redselen stor for at den er bra fordi jeg ikke trener. Jeg har fortsatt ganske vondt når jeg utfører visse bevegelser, så det blir spennende å se hvordan skrotten reagerer. Styrke er nok ikke planen med det første, desverre. Likevel gruer jeg meg. Snakk om skrekkblandet fryd. Jeg vet jeg har ett rimelig godt grunnlag, men det hjelper ikke så veldig når du føler du har forfallt på alle områder i noen uker. To økter om dagen var ikke så veldig uvanlig for meg, og nå har jeg prøvd så godt det har latt seg gjøre å ikke tenke på trening engang. Jeg blir sint på meg selv når jeg ikke får trene. Sånn er det bare, jeg er totalt skrudd i hodet når det kommer til det området der. En stor og viktig del av meg selv har vært ute av funksjon uten at jeg har kunnet gjort noe for det, men for meg er det litt vanskelig å tenke sånn og godta det. Men det seiler jo fremover, da, og jeg er positiv som aldri før. Gleder meg til den første økten hvor jeg føler at ting er riktig igjen :-)

Vel. En times tid igjen til Alarm 112 begynner på tv'n og jeg tror jeg må slutte å drikke kaffe nå, visst det skal være håp for søvnen de få timene jeg har til rådighet.

Håper dere sover godt <3

Klem, M.