I det siste

Hei dere!


Superspennende overskrift, men det er noen dager siden sist og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg har så mye jeg vil fortelle, men er redd det bare blir rot. Helgen var hektisk, men veldig fin. Jeg sjonglerte døgnet mellom barn, trilleturer, jobb, baking, nattevåk og barnedåp. Helt topp, med andre ord :-) Trening ble og blir det lite av, men sånn er det akkurat nå og det må jeg bare akseptere.

Det ble langt over sengetid for både eldste- og minstemann i huset på lørdag. J var ikke like lysten på å sove som det jeg var, så da det ble sent måtte jeg ty til vogn for å få henne til å sove. Et triks som stadig funker på den frøkna! Noe knirking ble det gjennom natten, men vi rakk jo kirka likevel, tross manko på søvn.
Søndagen var veldig fin og det kom mange stolte tårer fra den ekstremt emosjonelle storesøsteren. Spiste mye mat og kaker, og lot det stå til gjennom hele dagen. Det er jo lov å fråtse på en dag som dette, er det ikke? Vi kjørte selvfølgelig stil med bunad, og heldigvis har jeg litt å gå på akkurat der. Salt og søtt om hverandre i flere omganger. Deilig! Rakk også å skvise inn en trilletur med J, K og tante Drea før vi ble liggende på sofaen med Giske-familien resten av kvelden. Helt perfekt, spør du meg.


Skal vi se...  Mandag, det var i går ja. Før behandling rakk jeg frokost og kaffe hos Ø og M. Jeg elsker sånne små koselige besøk, som blir tatt helt på sparket. Behandling gikk greit, det. Måtte ty til noen tårer, men det får så være. Jeg får ikke lov å belaste/kompremere ryggen. Det vil si... Jeg kan gå turer, men det går ikke fort, for det er ikke mye som skal til for at det gjør ekstremt vondt. Jeg er sliten av å ha vondt, og følelsen av å ikke bli tatt på alvor av helsepersonell er tung. Hva skal jeg liksom si for å få de til å skjønne alvoret/smerten? Jeg har liksom ingen ting å komme med, mot de som skal ha peiling. Men nå er jeg ganske sikker på at jeg har funnet dama som kan hjelpe meg. Jeg vil jo så veldig gjerne hele tiden, og det er nå jeg får betalt for at jeg aldri passer på, tar tak når det er behov og kjører på uansett. Jeg har selv gjort vondt verre.

Jeg har rømt på hytta til mamma og pappa, og vi har brukt formiddagen på tur i strålende sol. Det er snø også. Aller helst skulle jo jeg vært på vei ned fra en heftig topp, men.... I morgen tenkte jeg å prøve ski, kanskje det funker og ikke gjør så veldig vondt :-) Mamma er veldig lik meg, så da jeg kom i går og var langt nede visste hun AKKURAT hva jeg trengte. Jeg fikk fisk til middag, pistasj-is, rødvin og chilinøtter. Livet er ikke så fælt da, dere.

Av en eller annen grunn har det rukket å bli fredag og innlegget er ennå ikke publisert. Vet ikke om jeg skal skylde på den knappe tiden jeg plutselig fikk før vi måtte dra på tirsdag eller internettet som er en smule ustabilt her på fjellet. Uansett, dagene går til OL, kos, kaffe, vin og bitte bitte litt tur ute i det fri. I går kveld ble det plutselig øl, peanøtter og smågodt på denne frøkna nede hos naboen - der vi har så uendelig mange gode minner fra oppgjennom årene.

Vet ikke helt hva dagen bringer, men det får jeg vel snart finne ut av. Sannheten er i alle fall at jeg burde tatt meg en skikkelig svette-syre-joggetur, men den gang ei. Jobber fortsatt med #positiv14, skal dere vite.

SE DA DERE, er det seriøst noen som ikke forstår hvorfor jeg er så stolt og takknemlig? Aaah, jeg ELSKER virkelig alle skattene mine. Hjerte hjerte hjerte hjerte.

Vel, må prøve å få noe ut av dagen. Synes OL, kaffe og sjokolade høres ut som en bra plan. Haha.


Klem, M.