Tilstanden

Sist gang jeg gikk med krykker, lovde jeg meg selv at det aldri skulle skje igjen. Den gang ei. Visst jeg ikke blir stor og sterk av denne greia her, så vet sannelig ikke jeg. Idag har jeg gått og gått og vært nær krampe plenti ganger. Jeg liker virkelig ikke å vær hjelpesløs, men på en annen side er jeg veldig glad for å ha så mange gode venner som gidder å vente på meg og min sneglefart. Det er en ekte venn, det!

Nærmer seg helg og ferie, og det er vel egentlig så gledelig som du kan få det. Selvfølgelig hadde det vært helt perfekt om jeg visste at jeg kunne ha gode økter på fjellet i solnedgangen gjennom hele ferien. Sukk! Gleder meg så vannvittig til å si farvel til sofalivet (sikker på jeg har lagt på meg 3 kg siden Søndag. NO KIDDING!), og plante føttene i joggeskoa igjen. JAJA, den som venter på noe godt - venter ikke forgjeves. Jeg er en positiv optimist, prøver iallefall. For første gang :D

Ei gal og glad Maren. På det mest normale!