Status

Bloggen. HEI! Dette har jeg tenkt uendelig mye på - skrive mer, tømme hodet og hjertet. Behovet har vært stort, men jeg har ikke tatt meg tid. Jeg har jo hatt endeløst med tid, men frykten har vært for stor.

Sove, trene, jobbe. Her har dere mitt siste år. Okei da, så hadde jeg jo en liten jule- og påskeferie hjemme. Sommerferie. Det går alltid så rasende fort.
Jeg har vært en grisedårlig venn. Prioritert vekk. Må sove, skal jo opp kl. 0430 å trene før jobb. Må legge meg. Helst rundt kl. 20. Har blitt redd for å oppsøke venner. Vil ikke. Hva vil de synes om meg? Jeg klarer ikke. Jeg trener mye, men har ikke blitt verken tynnere eller strammere av den grunn. Okei, kanskje litt da. Må ha kontroll over hva jeg spiser, unngår "overraskelser" underveis. Invitert hit og dit, har ikke samvittighet til å takke ja. Hva vil bli servert? Hvor tidlig kan jeg gå uten at det blir for dumt? Stress, konstant stress. Mat og trening har tatt helt av i dagens samfunn. Klarer ikke å være tilstede mentalt når det blir samtaleemne. Blir sittende å betrakte meg selv, snakke meg selv ned. Lever i mitt eget jag, og har det best når jeg får være alene. Spise det jeg vil, legge meg når jeg vil, styre mitt eget show. Jeg har jo ikke hatt det best. 

Nå vil jeg vekk. Det største og viktigste steget har jeg jo tatt - jeg har endelig innsett det. Men veien er lang, opp- og nedturer hånd i hånd. Skummelt å skulle gi seg selv lov til å ikke ha fullstendig kontroll døgnet rundt. Det er jo på tide, etter så mange år, at jeg begynner å være litt mer ungdom. Joda, jeg drikker vin og fester. Det er sjeldent. Og helst må jeg vite det i god stund i forveien. Da kan jeg legge det inn i planen/hodet mitt. Være forberedt. Med andre ord - jeg må trene mye i forkant, slik jeg "fortjener" det. Latterlig, jeg vet.

Jeg får ta en dag av gangen. Og akkurat nå jobber jeg på spreng, jeg holder meg selv igjen i sofaen. Burde jo tatt meg en joggetur selv om jeg skal trene i ettermiddag. Drite oppi vonde legger og knær. Nei, jeg burde jo ikke det. Fy fasan så vanskelig det er. Og neste punkt da er å ikke straffe meg selv for å ikke trene dobbelt i dag.

Frøkna er sliten, til tross for maksimalt med søvn hver natt. Det er i hodet det sitter. Vanskelig mønster å bryte av. Slutte å tenke på alt jeg burde og må. Det er nok nå.

I vår tok jeg et valg. Utfallet av det valget ble til fordi jeg sa til meg selv jeg ikkje fortjente det. "Hadde jeg klart dette her hadde det ikke vært fortjent. Har ikke trent nok, har ikke vært rå nok. Skjerp deg, tren mer det kommende året, så kanskje neste år." Latterlig, direkte latterlig.

Sånn. Svart på hvitt, helsikke så skummelt å skrive noe sånt.

Nå skal jeg finne meg en ny serie å følge med på. Tvinge meg selv til å ligge under pleddet noen timer til før jeg skal på jobb og trening. Mer restitusjon for å få resultater og bedre kvalitet på øktene mine. Restitusjon har det siste året vært "slappe" løpeturer og mye søvn - men så har det ikke vært så mye restitusjon likevel når alt har vært tvungen fram av samvittighet. Litt mer fart på løpeturene, klarer ikke å holde igjen. Er dødsstressa når jeg legger meg. Stress, stress, stress. Alt. Jeg er sliten og vil vekk fra dette her. Bli en god venn igjen, være mer sosial. Slutte å trene og spise meg til belønning  i form av sosiale ting. Være glad inni meg, ikke bare overfladisk og utenpå. Bli lykkelig. Ikke bare være fornøyd og glad i minuttene etter en god treningsøkt.

Mye rabbel og fort gjort. Mange følelser og ord som bare måtte ned. Sikkert teit tekst, men jeg orker ikke lese gjennom og angre meg. Det er jo dette som har vært meg den siste tiden, og egentlig mer enn det siste året. Det er på tide å ta grep! Det er på tide å bli lykkelig. På tide å la meg selv få være ungdom og gripe om alle de mulighetene som byr seg.

Håper dere har det bra <3

Vi skrives plutselig igjen.