Rett i fella

Trøttetrynet er plassert i favorittsofaen på hytta, etter en noe spesiell og søvnløs natt. Jeg sliter veldig med å sove for tiden, da tankene nekter å gi seg når jeg skal legge meg. Det gjør at både timene er få og kvaliteten dårlig, rekker liksom å komme inn i den gode, dype søvnen. Så da det ble spetakkel kl. 03.33 i natt, våknet jeg. And quess what? Det var ei jævla mus som gikk i fella i naborommet. Og dere som kjenner meg vet hvordan forholdet mitt til disse små ekle krypa er. ÆSJ! Det ble ikke særlig bedre da katten sprang tulling rundt i hytta, så i en slags trøtt-panisk tilstand låste jeg døra. Jeg var skråsikker på at 1) musa skulle komme gående DØ inn eller 2) katten skulle vise frem fangsten, som hun da egentlig ikke fikk tak i....... Klarte å sovne til slutt, etter  ha kasta av meg alle pledd og puter som jeg har i senga. Frostpisst nr.1. Sov godt til jeg bråvkåknet midt i tidenes verste mareritt. Det gikk rett og slett ut på at mamma og pappa hadde lurt meg - sagt de ikke hadde fanget flere mus, men i skjul hadde de tatt hele 17 (!!!) stk. Pappa LO da jeg fortalte om natten, mens mamma hadde verdens største medfølelse. Heldigvis kompenserte papps med egg og bacon til frokost. Erre ferie, så erre ferie! Nå er jeg seriøst sliten, og opphentingen av energi er godt i gang, i håp om å klare en eller annen treningsøkt i ettermiddag, før jeg skal henge med Maria i Volda :-)

Vel. Det var den litt små-morsomme historien fra natten. I dag er jeg sliten. Veldig sliten! Det har ikke bare sin årsak fra natten, men det faktum at hjernen jobber på spreng døgnet rundt. Jeg er i en veldig usikker periode, samtidig som jeg aldri før har vært så lykkelig, men likevel så uendelig trist. Magen har nettopp fått påfyll i form av en greit stor skål med youghurt, jordbær, drue, müsli og nøtter og kakao, men jeg er redd det ikke er nok til å gi kroppen den boosten den trenger før en eventuell økt. Det føles ut som kroppen bare vil bli nedbrutt om jeg prøver å yte, og da er det jo også et tegn på at kroppen trenger litt mer restitusjon.

Jeg vet ingenting om noe som helst, og stresset og fortvilelsen øker for hver dag.


Klarer ikke å laste opp bilde, så dere får heller tegne dere et bilde i hodet om hvordan Maren Ruth ser ut i dag. MEN; når jeg kommer hjem blir det andre boller. Mac'en er frisk og rask igjen. Hurra!