"Yes, I will"

Lørdag. Fineste september-lørdagen jeg noensinne har opplevd. Ida fikk sin Sebastiaan, og vi koste oss så veldig. En nydelig vielse etterfulgt av en herlig bryllupsfest! Se så fine bestevenner jeg har, er jeg ikke verdens heldigste?

Råeste Kristina var forlover, 3 dager før termin - og endatil hun hadde TO RIER i kirka, holdt hun ut like lenge som alle andre. Jeg er stum av beundring, kjærlighet og stolthet. OG.... På termindato 11/09 kom lille Ruben Matteus til verden. Jeg er så lykkelig, og tårene slutter aldri å trille. Første møte var helt magisk, og følelsene jeg har i kroppen er vannvittig intense og sterke. Et lite mirakl, som JEG skal få lære å kjenne <3

HURRA HURRA HURRA. Livet er så FANTASTISK vakkert!

Takk. Evig takk.

Et fellesskap på vei vekk fra sine røtter

I 3 år har jeg vært en del av et fellesskap. Et fellesskap som nå er på vei vekk fra sine røtter på G53.

Man skulle trodd at å være en del av en gruppe med sterke mennesker skulle være en byrde. Sterke mennesker med vilje, konkurranseinstinkt og evne til å aldri gi seg. I 3 år har jeg dradd meg selv opp 5 etasjer, 10 trapper og 92 trappetrinn for å fylle skallen med kunnskap som jeg egentlig ikke fant så veldig interessant. Og det er nettopp denne staheten blant menneskene som har vært drivkraften min. Jeg har visst at innenfor den blå døren, på rom G53, har jeg møtt de som er mest lik meg. Jeg visste at når jeg nådde toppen av Mount Latin, ville jeg få en dag fylt av glede, frustrasjon, latter, lekser, smil, kjedelig stoff, og sist men ikke minst; en dag sammen med de som har fått meg til å ville stå opp på morgenen og tvinge meg selv på morgentrening.

I 3 år har jeg spurt meg selv om hvorfor jeg gidder. Hvorfor gidder jeg kveld etter kveld å pakke treningsbaggen, ha på alarm i grisotta, stå opp, pakke meg inn i boblejakka og traske meg på trening i en ellers så kald treningshall. Jeg har flere ganger stilt meg så mange store spørsmål jeg ikke engang selv kunne svare på, og jeg har vært så fortvilt jeg har vært på nippet til å gi meg. Flere ganger.

I 3 år har jeg tilbakelagt flere svette treningsøkter med denne gjengen, en jeg noen gang kommer til å gjøre med noen andre. I 3 år har vi ledd oss gjennom en skoledag, uten å alltid ha en grunn til det. I 3 år har vi vært på årlige hytte- og kanoturer. Og i 3 år har vi formet minner. Minner som vil følge oss resten av livet.

Spørsmålet om hvorfor jeg gidder, har vært ubesvart i 3 år. Helt til dagen i dag – den dagen det ikke er lenger. Vi skal aldri mer tilbringe lange dager på G53. Vi skal aldri mer protestere på en kjedelig prøve eller innlevering, og vi skal aldri mer stille oss det store spørsmålet; hvorfor må JEG kunne thai-chi?

3 år er over. Iløpet av de siste 3 årene har jeg lært mer en jeg noen gang kommer til å lære. Jeg visste hva det ville si å drømme, ha mål og lyst til å gjennomføre. Men det er først nå, jeg vet hva det vil si å kunne sette konkrete mål, realistiske planer og jobbe mot dem.

Den blå døra til G53 er lukket – og et fellesskap er på vei bort fra sine røtter, klare til å stå på egne ben.

Ingen er som dere. Jeg er uendelig stolt, og glad i dere! En for alle, alle for en.

                                                                                                               

If you want to feel rich - just count all the beautiful things in life money can't buy ♥

Det er ikke alt her i livet man kan kjøpe, og deriblant finner vi kunnskap, erfaring og klokskap. Aldri før har jeg lært så mye på en sommer. Jeg føler meg så vannvittig heldig, og jeg er så uendelig stolt av hva jeg har fått vært en del av. Tenk at lille meg har fått vært med på noe så stort. 

Herlige Pernille er en av de jeg har fått blitt kjent med. Sammen med resten har hun lært meg så uendelig mye. Det har vært lange dager, mye kaffi, mat, latter, glede og kjærlighet. Og minst av alt; søvn. Aldri før har jeg vært så sliten og stolt på samme tid. Festivalsommeren 2012 er over, og jeg gleder meg til neste år. At livets tilfeldigheter har spilt meg et så stort pluss, hadde jeg aldri trodd.

Jeg er bare overveldet, jeg.

 Verdens deiligste kaffe som vi drakk et par, tre, fire........ ganger.

Lørdag kveld og litt slitne?

Mandag morgen tilbragte jeg på Gardermoen. Rimelig utslått!

Nå er det nattevakt på gang. Natt 2 av 4 er snart over, og jeg hører senga rope på meg. Fredag skal jeg opp på senvakt etter nattevakt, så det skal bli deilig å få sove ut Lørdag. Søndag er det klart for årets første match, og jeg skal selvfølgelig nyte et deilig glass vin på kvelden. Bare fordi jeg fortjener det :D

Just telling the truth

I will carry you on my wings

Det finnes ingen større selvfølgelig for meg. Samtidig er det den som gir meg mest. Det er den største gleden. Det er av og til jeg får store problem med å sette ord på ting. Følelser som er i sving. Om dagen er jeg så takknemlig jeg tar meg selv i å felle en tåre i ny og ne.

Jeg er så uendelig heldig som har akkurat de personene som er rundt meg. Jeg er så ufattelig stolt av familien min og kjærligheten er ubetinget og grenseløs. Jeg er så ubeskrivelig stolt av alle. Jeg beundrer hver enkelt for de daglige utfordringene de takler.

Jeg er stum av all kjærlighet, tillit, beundring og ikke minst den tilfeldigheten det er at jeg er akkurat meg i denne familien.

Verdens beste Elias

De som kjenner meg, vet at familie er noe som står øverst på listen. Hele tiden. Derfor har det vært noen tøffe uker mens Elias'en vår har vært syk og tilbragt dagene på sykehuset. Tårene har trillet ustoppelig, men det har vært helt greit. Det viser bare hvor dyrebart livet er, og hvor ting kan snu. Livet er uforutsigbart og så veldig skjørt. Jeg er så TAKKNEMLIG for at det gikk som det gikk. Nå skal vi ta tiden til hjelp og hjelpe kompisen vår så han blir helt bra igjen. 

Igår tilbragte jeg flere timer på sykehuset med Elias og tante. Så uendelig godt å få klemme dem begge igjen. 

Love Love Love.

Your amazing just the way you are

På lik linje med alle andre jenter er det vel på tide å innse at jeg er bra nok som jeg er. Jeg er bare meg selv, og ikke noen andre. Egentlig ganske lett vitenskap. Svart på hvitt - det er sånn jeg er skapt, og jeg ER bra nok som jeg er.

Nå begynner nok å bli nok.