Et fellesskap på vei vekk fra sine røtter

I 3 år har jeg vært en del av et fellesskap. Et fellesskap som nå er på vei vekk fra sine røtter på G53.

Man skulle trodd at å være en del av en gruppe med sterke mennesker skulle være en byrde. Sterke mennesker med vilje, konkurranseinstinkt og evne til å aldri gi seg. I 3 år har jeg dradd meg selv opp 5 etasjer, 10 trapper og 92 trappetrinn for å fylle skallen med kunnskap som jeg egentlig ikke fant så veldig interessant. Og det er nettopp denne staheten blant menneskene som har vært drivkraften min. Jeg har visst at innenfor den blå døren, på rom G53, har jeg møtt de som er mest lik meg. Jeg visste at når jeg nådde toppen av Mount Latin, ville jeg få en dag fylt av glede, frustrasjon, latter, lekser, smil, kjedelig stoff, og sist men ikke minst; en dag sammen med de som har fått meg til å ville stå opp på morgenen og tvinge meg selv på morgentrening.

I 3 år har jeg spurt meg selv om hvorfor jeg gidder. Hvorfor gidder jeg kveld etter kveld å pakke treningsbaggen, ha på alarm i grisotta, stå opp, pakke meg inn i boblejakka og traske meg på trening i en ellers så kald treningshall. Jeg har flere ganger stilt meg så mange store spørsmål jeg ikke engang selv kunne svare på, og jeg har vært så fortvilt jeg har vært på nippet til å gi meg. Flere ganger.

I 3 år har jeg tilbakelagt flere svette treningsøkter med denne gjengen, en jeg noen gang kommer til å gjøre med noen andre. I 3 år har vi ledd oss gjennom en skoledag, uten å alltid ha en grunn til det. I 3 år har vi vært på årlige hytte- og kanoturer. Og i 3 år har vi formet minner. Minner som vil følge oss resten av livet.

Spørsmålet om hvorfor jeg gidder, har vært ubesvart i 3 år. Helt til dagen i dag – den dagen det ikke er lenger. Vi skal aldri mer tilbringe lange dager på G53. Vi skal aldri mer protestere på en kjedelig prøve eller innlevering, og vi skal aldri mer stille oss det store spørsmålet; hvorfor må JEG kunne thai-chi?

3 år er over. Iløpet av de siste 3 årene har jeg lært mer en jeg noen gang kommer til å lære. Jeg visste hva det ville si å drømme, ha mål og lyst til å gjennomføre. Men det er først nå, jeg vet hva det vil si å kunne sette konkrete mål, realistiske planer og jobbe mot dem.

Den blå døra til G53 er lukket – og et fellesskap er på vei bort fra sine røtter, klare til å stå på egne ben.

Ingen er som dere. Jeg er uendelig stolt, og glad i dere! En for alle, alle for en.