I et eldorado av deilige farger

Dere har jo flere ganger hørt meg skryte om denne vakre plassen vi lever midt oppi. Og denne uken har ikke gjort meg mindre forelsket.

Romedalen, blant mine favoritter.

Veldig, veldig happy jente ute i det fri - det beste hun vet.

 Tenk at noe så vakkert, vilt og spektakulært fins i umiddelbar nærhet? Jeg synes det er helt fantastisk!

Dagens tur ble opp Eitrefjell - helt ok, det!

De siste dagene har beina fått kjørt seg, så jeg var egentlig veldig i tvil om jeg kom til  å klare noe som helst idag. Men når dagen blir så vakker, så klarer jeg ikke motstå - det ble tur, og deilig var det. Når sant skal sies, har jeg lagt rett ut i sofaen siden jeg kom hjem. Beina er blytunge og ekstremt stive! I morgen venter ny tur, så får håpe det løsner litt til da.

Nettopp slukt en deilig chai, og straks står mammas fårikål-gryte på bordet :D

Happy lørdag til alle!

6 dager etter og en normal lørdag

I ettermiddag skal jeg endelig få prøve meg på jobb igjen - verdens lengste uke er forhåpentligvis snart over, og jeg gleder meg SÅ til å kunne ta bena fatt og løpe igjen :-) Det blir så skjønt. Har uten tvil vært på fatcamp denne uken, da medisinen har utvidet magesekken min minst fjorten ganger...... 

Grinerungen! Haha. Priceless bilde. Må le av det nå i etterkant, men tårene har trillet ustoppelig i flere timer. Smertene har vært ubeskrivelige!

Siden jeg har vært ute av drift, har jeg mistet flere gøye kamper jeg så altfor gjerne skulle ha vært med på. Men slik er det, og helsen kommer fremfor alt. Storebror M er på vei ut dørene for kamp i Molde, og pappsen skal til Hareid. Og som dere vet - storebror S er allerede på plass i barteby for morgendagens debut i Adeccoligaen. Skulle egentlig vært der selv, men siden jeg ennå går på medisiner og formen ikke tåler så mye, blir det sofatjeneste og kamp på sumo når slaget slår 16.00 i morgen. GLEDER MEG! 

Håper dere får en finfin lørdag. 

Så dyp en kjærlighet

Det er noe spesielt mellom meg og deg, lille skatt. Noe som ingen, noen gang, kan ta fra oss. Vårt spesielle, gode, stødige bånd. Maren og Sunniva. Sånn det har vært siden du kom til verden, og som kommer til å vare livet ut.

Jeg kan ikke huske hvordan livet var før du kom. Du tilfører livet mitt en spesiell glede. En stolthet av den ekstreme sorten. 

Du er så fantastisk morsom, fin, søt, snill, glup, enestående og dyrebar.

Du er min unike diamant.

Jeg og du. For evig og alltid.

Jeg kan ikke huske hvordan livet var før du kom! Med din storslagne livskraft.

Janteloven kan ta seg en bolle

Ok. Jeg skal nå prøve å skrive dette innlegget samtidig som jeg puster meg gjennom smerter som ikke finnes på smerteskalaen engang, og knaskingen av smertestillende. Men som jeg sa etter operasjonen igår "no når ej gjennomførte ditte, føles det ut som ej kan gjer alt i heile verden". Dermed er ingenting umulig for meg lenger.

Javell. Som dere allerede vet, er jeg ei sånn typisk jente som ikke lar janteloven stoppe meg. Og i går var intet unntak, da vi fikk vite at den überflinke storebroren min skal få sin debut i adeccoligaen kommende søndag. Det er virkelig en sjangse han fortjener, og som han ikke minst må gripe. Så mens jeg lå der da, under det fæle lyset og rista av redsel (vi snakker ikke skjelving, det var RISTING), tenkte jeg på den fine gutten som er mitt forbilde, min bestevenn og min storebror. Alle kampene jeg har blitt med på. Alt ifra kamper i pissregn hvor han har dømt i 4 divisjon, til kamper hvor han har vært 4. dommer i tippeligaen. Det har vært turer med latter, diskusjon, læring, refleksjon og GLEDE. Jeg elsker en dag som består av roadtrip, match og kvalitetstid. Det er litt sånn..... Kan ikke dele med noen andre, for det er ikke mange som forstår. 

 Her var trekløveret, aka dreamteam på vei til kamp i Kristiansund i juni. Denne turen har forøvrig en historie for seg selv. Men alt ordnet seg til slutt, da!

Og her....."Hvordan ser Maren Ruth ut etter operasjon"..... KOKO!

"Yes, I will"

Lørdag. Fineste september-lørdagen jeg noensinne har opplevd. Ida fikk sin Sebastiaan, og vi koste oss så veldig. En nydelig vielse etterfulgt av en herlig bryllupsfest! Se så fine bestevenner jeg har, er jeg ikke verdens heldigste?

Råeste Kristina var forlover, 3 dager før termin - og endatil hun hadde TO RIER i kirka, holdt hun ut like lenge som alle andre. Jeg er stum av beundring, kjærlighet og stolthet. OG.... På termindato 11/09 kom lille Ruben Matteus til verden. Jeg er så lykkelig, og tårene slutter aldri å trille. Første møte var helt magisk, og følelsene jeg har i kroppen er vannvittig intense og sterke. Et lite mirakl, som JEG skal få lære å kjenne <3

HURRA HURRA HURRA. Livet er så FANTASTISK vakkert!

Takk. Evig takk.

Et fellesskap på vei vekk fra sine røtter

I 3 år har jeg vært en del av et fellesskap. Et fellesskap som nå er på vei vekk fra sine røtter på G53.

Man skulle trodd at å være en del av en gruppe med sterke mennesker skulle være en byrde. Sterke mennesker med vilje, konkurranseinstinkt og evne til å aldri gi seg. I 3 år har jeg dradd meg selv opp 5 etasjer, 10 trapper og 92 trappetrinn for å fylle skallen med kunnskap som jeg egentlig ikke fant så veldig interessant. Og det er nettopp denne staheten blant menneskene som har vært drivkraften min. Jeg har visst at innenfor den blå døren, på rom G53, har jeg møtt de som er mest lik meg. Jeg visste at når jeg nådde toppen av Mount Latin, ville jeg få en dag fylt av glede, frustrasjon, latter, lekser, smil, kjedelig stoff, og sist men ikke minst; en dag sammen med de som har fått meg til å ville stå opp på morgenen og tvinge meg selv på morgentrening.

I 3 år har jeg spurt meg selv om hvorfor jeg gidder. Hvorfor gidder jeg kveld etter kveld å pakke treningsbaggen, ha på alarm i grisotta, stå opp, pakke meg inn i boblejakka og traske meg på trening i en ellers så kald treningshall. Jeg har flere ganger stilt meg så mange store spørsmål jeg ikke engang selv kunne svare på, og jeg har vært så fortvilt jeg har vært på nippet til å gi meg. Flere ganger.

I 3 år har jeg tilbakelagt flere svette treningsøkter med denne gjengen, en jeg noen gang kommer til å gjøre med noen andre. I 3 år har vi ledd oss gjennom en skoledag, uten å alltid ha en grunn til det. I 3 år har vi vært på årlige hytte- og kanoturer. Og i 3 år har vi formet minner. Minner som vil følge oss resten av livet.

Spørsmålet om hvorfor jeg gidder, har vært ubesvart i 3 år. Helt til dagen i dag – den dagen det ikke er lenger. Vi skal aldri mer tilbringe lange dager på G53. Vi skal aldri mer protestere på en kjedelig prøve eller innlevering, og vi skal aldri mer stille oss det store spørsmålet; hvorfor må JEG kunne thai-chi?

3 år er over. Iløpet av de siste 3 årene har jeg lært mer en jeg noen gang kommer til å lære. Jeg visste hva det ville si å drømme, ha mål og lyst til å gjennomføre. Men det er først nå, jeg vet hva det vil si å kunne sette konkrete mål, realistiske planer og jobbe mot dem.

Den blå døra til G53 er lukket – og et fellesskap er på vei bort fra sine røtter, klare til å stå på egne ben.

Ingen er som dere. Jeg er uendelig stolt, og glad i dere! En for alle, alle for en.

                                                                                                               

If you want to feel rich - just count all the beautiful things in life money can't buy ♥

Det er ikke alt her i livet man kan kjøpe, og deriblant finner vi kunnskap, erfaring og klokskap. Aldri før har jeg lært så mye på en sommer. Jeg føler meg så vannvittig heldig, og jeg er så uendelig stolt av hva jeg har fått vært en del av. Tenk at lille meg har fått vært med på noe så stort. 

Herlige Pernille er en av de jeg har fått blitt kjent med. Sammen med resten har hun lært meg så uendelig mye. Det har vært lange dager, mye kaffi, mat, latter, glede og kjærlighet. Og minst av alt; søvn. Aldri før har jeg vært så sliten og stolt på samme tid. Festivalsommeren 2012 er over, og jeg gleder meg til neste år. At livets tilfeldigheter har spilt meg et så stort pluss, hadde jeg aldri trodd.

Jeg er bare overveldet, jeg.

 Verdens deiligste kaffe som vi drakk et par, tre, fire........ ganger.

Lørdag kveld og litt slitne?

Mandag morgen tilbragte jeg på Gardermoen. Rimelig utslått!

Nå er det nattevakt på gang. Natt 2 av 4 er snart over, og jeg hører senga rope på meg. Fredag skal jeg opp på senvakt etter nattevakt, så det skal bli deilig å få sove ut Lørdag. Søndag er det klart for årets første match, og jeg skal selvfølgelig nyte et deilig glass vin på kvelden. Bare fordi jeg fortjener det :D